løgner!!!!

Er det noe jeg virkelig, virkelig hater, er det å bli løyet til. Og jeg blir helt fascinert av hvor lett gutter lyver.
Jeg leste en ganske interessant artikkel. Om hvor lett menn har for å lyve for å få ei jente til sengs. Ja, vi vet vel alle at de skryter på seg litt ekstra, eller jatter i vei med smiger som ikke betyr noen ting. Men at så mange ikke har den minste sperre for å komme med de villeste historier og løgner uten å bry seg om at de faktsik kan såre!
Men i disse tilfellene har de i det minste en målsetning, de oppnår noe med det.
Men hva så med andre sider i livet? Lyver de da og, lurte jeg på. Det gjør jeg ikke lenger. De gjør nemli det.
Hvor mange "glemmer" ikke å nevne at de har visst kjæreste? Eller lyver om at eksen aldri noensinne har eksistert når de egentlig bare har pause... Vi har selvfølgelig alltids den klassiske "jada, klart jeg venter her på deg. Hvor skulle jeg ellers gå?" Nei, ikke vet jeg hvor du går, men du er vekk når jeg kommer tilbake. Og skjønner ikke når du dukker opp en time senere at det spilte noen rolle. Men den kontaktsøkende forholdsgutten som maser om hvor vanskelig han har for å binde seg... Jeg skjønner ikke poenget, hva får han ut av å lyve om det?
Det koker vel stort sett alltid ned til én grunn: enkleste utvei.
Hvorfor skal han gidde å anstrenge seg med å fortelle sannheten. Det fører til konfrontasjoner og forklaringer og å måtte innrømme at du har gjort feil. Og hvilken gutt gidder vel det når han bare kan dikte opp en håpløs røverhistorie eller i alle fall pynte litt på sannheten?


Jeg fatter ikke hvorfor jeg ikke fulgte følelsen av at du løy. Ønsket å tro at du snakket sant...


Aldri igjen.