I wear a halo when you look at me...

"Du har alt som skal til for å bli lykkelig."

Du sier det så sikkert, og jeg vet at du har rett, og når du er der gir alt mening. Men det er bare så uendelig vanskelig å tro på det når jeg kommer tilbake til virkeligheten. Når ingenting stemmer, og stemmer i hodet sier at det er for seint.

I never promised you there´d be sunshine everyday...

Men kanskje en gang i mellom? Hvor er gleden over de små, vakre tingene? En solstråle i vinduet en altfor tidlig morgen. Hvor er de små, vakre tingene? Jeg vandrer bak solbriller og leter etter mening, og Knut Borge har snill jazzstemme på radioen. Himmelen var blå den dagen, og mildt vårregn hadde vaska vekk minnene, og vakre ord varma frossen beinmarg.

Alt var nesten for vakkert, men nå er det sirkler og labyrinter av tankespinn og makrellskyer. Veien gir ingen retning og meninga er uklar og i blant usynlig.

"Du må bare bruke det riktig."

Du får det til å høres så enkelt ut. Jeg skulle ønske det var like lett når du ikke var i nærheten.

"Du er som et lite barn", sa du...

og tok feil og hadde rett og jeg lo og jeg gråt og jeg vrengte meg innvendig.

"Jeg var redd for at du ikke skulle gi noe av deg selv", sa du.

Jeg håper jeg ikke skuffet deg. Jeg prøver å fortelle deg ting, å åpne meg og slippe deg inn. Men det er så fryktelig vanskelig når instinktene skriker at jeg skal løpe så fort og langt jeg kan, og aldri åpne hjertet mitt for noen noensinne igjen.

"Det var hyggelig å ha deg på besøk", sa du,

mens du gikk ut for å snakke i telefonen, og snudde ryggen til når jeg virkelig prøvde. Fordi du ba meg prøve. Og jeg vil så gjerne fortelle deg alt. Men mest vil jeg at du skal skjønne at jeg virkelig forteller deg mer enn de fleste. At jeg har gjort ting jeg aldri har gjort før, og fortalt ting jeg aldri har fortalt før, og at det er vanskelig når jeg ikke en gang vet hvor jeg har deg og hva jeg skal gjøre nå.

"Kanskje vi sees når du er i Oslo neste gang", sa du.

Ja, kanskje vi sees. Jeg håper det. For nå begynner alt å bli så tydelig igjen. Hva jeg har gjort, hva jeg angrer på, og hva jeg aldri skulle gjøre igjen. Og jeg vil ikke måtte fortrenge det igjen. For jeg orker ikke mer. Uansett hva du sier og hva som skjer nå. Jeg savner den jeg var og jeg vil finne veien tilbake. Jeg vet ikke om jeg kan, men du får meg til å tro på det. Så kanskje vi sees. Jeg håper det.

Kunsten å ikke tenke negativt

(Jeg vet ikke lenger hvem jeg er, eller hva jeg skal gjøre for å finne det ut.)

Noen dager er bare ikke dine dager. Noen dager ender du i en snøfonn full av bensin og vindusspylervæske og vet ikke om knappen skal dyttes eller dras, eller om du skal le eller grine.

Noen dager slår verden deg i trynet med knyttneven og forteller deg hva for et forferdelig menneske du er, selv om du egentlig ikke har gjort noe galt. Du er misforstått og overtolka, og bare du kan rette opp i bildet de andre har skapt av deg.


Elsk meg i morgen, sier du. Men jeg elsker deg idag! Idag og hele tiden. Det er salmer fra kjøkkenet, og du svever på sangens vinger, ung vakker og begavet. Elsk meg i morgen, når mørket er forbi. Men hører du ikke hva jeg sier? Jeg elsker deg idag, og kjærlighetens kjøter dreper meg innvendig. Det perfekte mord, den perfekte kriminalgåte. Men dagene er onde og jeg står i begynnelsen på en historie. Ikke la meg slutte den her.

Gud er inni vår pudding!

(noen ganger lurer jeg på om jeg er helt bevisst når jeg først begynner å skrive, eller om jeg kanskje går i transe... dette er et produkt av nattlig galskap, som jeg ikke helt kan huske å ha skrevet... men jeg må jo det, hvordan havnet det ellers plutselig på desktopen min når bare jeg var tilstede og internettguden lå i dvale?)

Mye kan sies om krig og fred og religion og politikk og sånn. Kanskje det er en dypere mening med det hele. Kanskje livet ikke betyr noe, og at døden er inngangen til noe større og viktigere. Kanskje det finnes politikere som ikke ljuger. (og kanskje månen er en grønn ost) Kanskje freden og lykken i dine øyne er helt forferdelig i mine.

Men en ting er sikkert, her og nå hjelper det ikke hva man tror på eller lever for. Her og nå har man regninger å betale, et samfunn å hjelpe i riktig retning, miljøkatastrofer å forhindre, eksamener å stå i - store og små skinnende biter av mosaikken vi kaller livet.

Kanskje det finnes en Gud, og kanskje ikke. Men om han gjør det er han her, nå! Midt i vår pudding av en hverdag. Kanskje det finnes en fornuftig løsning på midtøstenkonflikten, og kanskje aidsgåten kan løses i morgen. Uansett er det bare å ta tak i seg selv der man er. Det hjelper ikke å tro at noen andre har bedre muligheter til å løse verdensproblemer og hverdagsproblemer - for kanskje alle tenker sånn? Hva skjer da når siste tog har gått og vi står i stillhet og venter på sirenene. Send in the clowns! Only they can save us now...

Ingen skyer beveger stjernene

Klokken er tidlig morgen og man innser at det er på tide å legge seg snart. Men det er rødvin, iskald frisk luft og klare stjerner og det siste man vil tenke på er å sove vekk noe så vakkert. Snart skal man sove, for det er tid for resten av verden å våkne. Dagen er lang og full av anstrengelser og tanker man vil løpe fra.

Natten er definitivt den beste tiden å leve.

Kald vinter...

Det er fint å sitte og jobbe og slite når man vet at man har en hyggelig avtale. Når man vet at kvelden skal bli bra, uansett hva man gjør, for det er mange valg, og alle er like fristende. Det er kaldt og glatt, og man sklir litt på isen, men det gjør ingenting. For man har pene sko og nok av smil, og vandrer hånd i hånd med en lykkelig drøm.

Men avtaler har en tendens til å brytes. Planer endres, og plutselig er alle valgmulighetene borte. Det blir gradvis kaldere, og fallet blir hardt.

Lost in a late-night innuendo

Du skjønner at verden krymper når Chad er et lite sted utenfor Kongsvinger og hjertet bor i Afrika, men lykken er på plass likevel.

Nettene blir lengre, og ingen kommer på kaffebesøk, men kaffen kommer på besøk til frokost på senga. Senga står i stua og kaffen vil ikke koke før gjestene har gått og søvnen vinker fra balkongen, ler og hopper i kaffekanna.

Biller er rare dyr, men vil noen ha en bille? Eller vil man bare tråkke på dem?


Også litt kvåots, da:)

Om høgskolepolitikk:

Men en pølsebod ville da ikke gått 22 millioner i underskudd?
- Kristian


På Hydranten:

Og så sa han noe uvanlig. Og det var egentlig litt vanlig. Sånn dobbelt vanlig!
- John Martin

Torkel: Jeg drømte om deg i natt
Kent: Å neeeeei!

Torkel: Vi er gjestfrie! Som i frie for gjester!
Kent Magne: Men hva er jeg da?
Dagny: Inventar!

Århundrets pedagogiske sammenbrudd! Nei! GJENNOMBRUDD!
- Sindre

Jeg ble sliten i øret mitt
- John Martin


Livet i Bille-by:

Dagny, hvis jeg puler ham nå, så er det noe som skjer mellom deg og meg!
- Silje