Beklager...

... men vi kan ikke skylde på månen for at den farer så fort over himmelen,
det er jo vi som er på en snurr…

En dag. Et døgn. Jorda rundt seg selv.
En måned, månen rundt jorda.
Et år, og vi har spunnet rundt hele sola.
Trehundreogsekstifem ganger rundt oss selv.

Tre runder rundt sola, og jeg tenker fortsatt på deg.
En natt under stjernene, og jeg husker deg og meg for første gang.
Du fulgte meg hjem den stjernenatten.
Selv om du ikke kjente meg en gang.

Jeg trodde jeg hadde glemt deg for lenge siden.
Jeg trodde jeg hadde beveget meg vekk, fremover.
Men tydeligvis er jeg ikke stort bedre enn jorda selv.
Jeg har visst beveget meg i sirkeler jeg også.
Tilbake til utgangspunktet.
Har jeg virkelig ikke kommet noe sted etter så lang tid?

Jeg har ikke tenkt på deg en gang.
Før plutselig; en drøm.
Du var der, og derfor var jeg lykkelig.
Og alt var så virkelig.
Det er da det står så klart for meg at Joner har rett.
Ingenting forsvinner.
Det går aldri over.
Uansett om jeg prøver.
Og det kommer det aldri til å gjøre.