De er så flinke… Alle er flinke. Kvalmende flinke. Rundt meg. De jobber. Enten er de lærere eller bibliotekarer eller selgere og er på jobb. Eller de er skoleelever og studenter og jobber med skolearbeid og oppgaver. Og de leser til prøver og øver på fagene sine. Og for all del; de vet hva de vil med livene sine! Fremtidsplanene er klare og de vet hva de vil og skal. E har også oppgaver å gjøre og ting å øve på. Men e er så sinnsykt lei av å være flink. Alltid flink. Smil pent, gjør det folk forventer, sitt med rett rygg, snakk korrekt, vær høflig, gjør ting når de sier du skal og slik de sier du skal… E orker det ikke mer, assa. E har vært flink lenge nok. Mer enn lenge nok.
E kommer til å gjøre noe voldelig og sosialt uakseptabelt, sier e deg! En vakker dag, når ingen forventer det. For de forventer de pene smilene, høflighetsfrasene, rutinene. Hverdagen er et spindelvev av rutiner. Og er det noe e vaffal ikke liker er det rutiner. Stå opp, gå i dusjen, spis mat, gå på skolen, oppfør deg pent, gå på jobb, kom hjem, spis middag, gå ut i verden og sosialiser deg, kom hjem, sov, stå opp, gå i dusjen… Ja, du skjønner tegninga. Hva skjedde med individualisme? Impulshandlinger?
Hva skjedde med å bli kidnappet fra mattetimen? Ta toget til ukjent destinasjon bare for å se hva man finner der… Løpe i skogen på ulvejakt… Ekstremsportutøving… Hoppe i sjøen en iskald novembernatt… Det var det ingen som forventet, det.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar