Hat og sånn...

Panchita er i kontragodt humør, og dette markeres med en aldri så liten hatblogg.

Panchita hater:

Skjult nummer.
Pokker så irriterende det er når telefonen ringer og du akkurat ikke rekker og ta den. Selv om det ikke har ringt lenge en gang. Du skal til å ringe opp igjen da du innser... Skjult nummer. Gåddæmnd irriterende.

Dårlige prioriteringer.
Kjærester som ikke skjønner at å oppfylle den egentlig uviktige barndomsdrømmen gjør at de mister sin elskede - og når de skjønner det ikke bryr seg en gang. Det var jo tross alt barndomsdrømmen! Og nå kan den jo oppfylles. Møkkagutt!

Meldinger.
Eller rettere sagt folk som ikke svarer på dem. Eller evt. svarer med enstavelsesord når man har skrevet en laaang morsom, søt eller hyggelig melding. Kjempekjekt å få svar "ja" eller lignende.

Hjemturer.
Sin egen hjemtur for at den endte i kaos og katastrofe, og Veronica sin for at hun er borte fra Panchita lenge. Unødvendig lenge. Irriterende lenge. Omfg...

Lykkelige kjærestepar.
De er overalt. Kyssende, klengende, fnisende lykkelige kjærestepar. Bare for å gni inn at du er alene og vennene dine er langt, langt borte og du ikke ser dem på lenge.

Trist musikk
Direkte avhengighetsskapende når man er deppa. Og det er igrunn ganske kleint, når det bare gjør deg meget mer deppa. Vik fra meg, du ondskapens redskap.

Flørting.
Du er betatt. Begynner å lure på om du kanskje holder på å bli forelska. Og du får flørtemeldinger og pene ord. Men ikke fra han du er betatt av. Neiiida. Derimot av alle du ikke kunne brydd deg mindre om. Kontraattraktive, kontrainteressante...

Rot.
Når du innser at rotet har tatt overhånd og du ikke vet hvor du skal begynne å rydde for i det hele tatt å finne levende fram til senga/døra/hva du enn skulle ønske å komme deg til.

Avstand.
Den du trenger og vil være hos over alt i verden er ikke der. Det er ikke så langt unna, bare langt nok til at det er umulig.

Planlegging.
Når du tar ansvar og skal koordinere møter med mange mennesker og ingen samarbeider og kan samtidig og du bare hater mer og mer at du sa ja til å prøve å samle folk. Møkkafolk.

Tomt kjøleskap.
Du trodde du hadde mat i hus. Du var sikker på du hadde kjøpt inn det du trengte. Men neida. Og selvfølgelig oppdager du ikke det før sånn... To minutter før butikken stenger. Bare sånn for å gni inn at hadde du sjekka fem minutter før så hadde det ikke vært no stress.

Akk, det er så meget mer. Men Panchita orker ikke rippe opp i enda mere irriterende og frustrerende. Det gjør bare vondt, vondere, vondest. Men akk, som han Ibsen sa:
Hvor det er forunderlig og hvor det er godt å hate.