Snøens hemmelige ulykkelighet

Du går der redd. Redd for å skli på isen. Du balanserer deg bortover, og griper i luften etter noe å holde deg fast i. Du er livredd for å miste balansen og falle. Livredd. For å vise dem noe annet enn ditt perfekte, balanserte ytre.

Snøkrystallene er intakte fortsatt. Vakre, skinnende i vintersola. Hvor lenge klarer du å bevare dem? Hvor lenge... Før de blir knust, tråkket på, eller bare smelter sammen til en utydelig, uforståelig masse.

"Jeg elsker deg!"

Du vil rope det ut. La hele verden høre det. Du elsker ham så det gjør vondt fra nederst i tærne til ytterste hårspiss. Men du vet at du kan ikke. Du tør ikke. Fra det øyeblikket ordene bryter det stille, kalde luftrommet er du alene og fortapt. Sårbar.
Mer sårbar enn du noensinne har vært.

Aldri, aldri igjen skal du la dem vinne. La den glatte isen få overtaket og stjele balansen fra deg. Aldri igjen skal du skli og falle. Han er vakrere enn snøkrystallenes skjøre, unike former. Men det skal være din hemmelighet. Og din byrde. Din alene. Og du gråter frosne istårer som faller blodrøde i den stille snøen.