Det sner...

Jeg er tilbake i Hamar. Og ute sner det. Og inne sner det. Vel, det har snedd. Snedd hvit pulverøyenskygge i et nydelig teppe over gulvet. Verden er vakker og det er snart Gilmore Girls på TV. Og i kveld kommer Veronica til Hamar også. Og bestevenninnen virker lykkelig og vi snakker og det ser ut til at papirene går i orden kanskje og jeg har ananas på boks. Ananas biter. I juice. Skumle ananasen. Og den rare mannen skriver pene ord. Og jeg har kommet gjennom 1. satsen. Dog i aaaaltfor sakte tempo, og med mange feil. Men kom meg igjennom. Og da er vi på gang. Og det er det viktigste. Det var en gang. Men så ble den en korridor. Og da skulle jo alt være som det skal? Skall. Fiberrikt. Eggeskall og rømme. Eg skal rømme. Jeg rømmer fra deg. Det er det jeg gjør. Nei, jeg prøver. Men det går ikke. Du er der hele tiden. Vær så snill, gå ut av hodet mitt!

Men hva mener du jeg skulle ha gjort? Jeg hadde jo ikke noe valg. Selvfølgelig hadde jeg et valg, sier du. Jeg kunne jo ha tatt en taxi. Hjem. Alene. Men det er ikke et valg. Jeg beklager, men... Å ta taxi alene er ikke et alternativ. Ikke fra Oslo. Ikke midt på natten. Ikke etter mine tidligere erfaringer. Jeg kunne jo ha ringt og vekket henne. Men klokken var over 03. Så jeg hadde ikke kunne ikke det. Så derfor ble jeg med deg. Er det så vanskelig å forstå at det var min eneste mulighet? Det trengte ikke å bli sånn for det. Du fikk meg til å tvile. Du gjorde meg forvirret og usikker. Helt til jeg så deg igjen. Alene. Med bustete hår der du nettopp hadde stått opp. Det har aldri vært så klart for meg hva jeg vil. Og hva jeg ikke vil ville og ikke vil. Vill etter å ville ville noe annet. Vill, villere, villest. Vill og vakker. En vakker dag, skal jeg si deg. Men ikke denne vakre dagen...