Helga med det rare i...

Du skulle ikke ha latt døra slå igjen på den måten. Nå er det for sent, nå er det slutt. Jeg gikk sakte, skritt for skritt og håpet at du skulle komme løpende ut etter meg og stoppe meg. Du har latt meg gå for siste gang, og fortsatt er alt uoppklart. Og du forvirrer og forvirres, og vi er begge fortapt i et hav av misforståelser og misoppfattelser.

Nå er jeg på vei hjem. Hjem til Hamar. Vekk fra den finerare helga, og jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte... Kveld med bestevenninnen var finfint. Selv om kjæresteførsteinntrykk var Stokk Dum! Men han var ikke det. Han var igrunn ganske ok. Men de skrek og hylte og vi sendte ham visst på dør til slutt. Da ble det bestevenninne og fin musikk og danse i sofaen og skåle i champagne. Akkurat slik det skal være! Og til slutt å sovne i et kaos av dyne og venninne og latter og popcornluft. Å stå utenfor butikken idet den åpner og kjøpe pizza til frokost er også virkelig verdt det. Ah, bestevenninnen er høyt elsket og allerede dypt savnet.


Det var andre kvelden det begynte å bli merkelig. Spontanshopping av teaterklær var strengt nødvendig. Nye bukser og sko. Hurraaaa! Så teater med familien. En himmel full av stjerner. Knut Nærum. O lykke! Om stjerner og wannabees og et sted mellom drøm og virkelighet. I foajeen var Dagsavisen. Det var jo en gammel venn! Av meg og søster. Vi attakerte og han smilte pent og hilste hjem. Det var først etterpå vi skjønte at det aldeles ikke var Dagsavisen. Det var en del av stykket og han var skuespiller. Morsomt!


Så skulle bestevenninne møtes igjen. Men ho ble dårlig, så det utgikk. Da skulle jeg til Drammen. Og besøke han som elsker meg. Fine mannen min. Men det var allerede sen kveld og toget er langt vekk og bare en gang i timen og alt ble tull og jeg gikk heller på tur. Ekle fulle fjortiser myldret i gatene. Det var da jeg ble attakert, tilsynelatende av en sportsidiot som kom joggende. Men neida. Det var Ham. Min Elskede Jævla Slask. Det vil han for alltid være. Gamle minner, gode minner, teite minner... Mange minner ble vekket. Han løp egentlig til toget, men så ble det oss den kvelden i stedet. Lokekveld. Byen, køer, unngå køer, taxi, og huset der jeg ikke har vært siden Da. Det er lenge siden. Så altfor altfor lenge siden, og det er så mye som burde vært begravd siden den gang. Men det er ikke det. Det ligger og lurer bakerst i hjernebarken.

Så var det Episoden. Med den låste døren, skoene Hans, den snille taxisjåføren, den slitsomme men velmenende damen på sykehuset, løping i den kalde snøen, venting i den varme sofaen, telefonene, akk telefonene og pappaen! Og endelig opplåst dør igjen. Det er for mye til å forklare. Og for komplisert. Men det var en kald, kald natt, og aldri om jeg stoler på en slik en dør igjen!

Da jeg våknet sov han. Tungt. Og lenge. Rare gutten. Og pingvinen på gulvet og rommet var ommøblert siden den gang. Men alikevel helt likt. Flaskene og sofaen som klesskap og bildene, og. Og jeg fikk ikke gå. Han nesten sov og holdt godt fast i benet mitt og vi lo og det var sommerfugler i hodet og snøfnugg i øyekroken. Men jeg måtte gå, og han sov og nå er jeg her, da. På toget. Hjem til Hamar og mindre følelsesladde overaskelser. Får vi håpe.

Det var så fint. Og så rart. Og så litt vondt også. Så nå sitter jeg her og vet ikke om jeg skal le eller gråte. Danse hula i lyserosa toga eller hyle med ulvene i natten. Verden kommer aldri til å bli den samme igjen. Og det er bare å leve med det, skjønner jeg nå. Men jeg vil ikke! Vil ikke forholde meg. Forhold. I forhold til. Holde. Hold. Hold fast! Et sekund. Et øyeblikk stod alt stille og jeg skulle ønske vi kunne vært i det øyeblikket for alltid. Det var et glimt av fortiden. Men fortiden er allerede svunnen og det har vært for sent så altfor lenge. Lenge, lenge, lenge siden. Akk, minnene!