Hvorfor må livet være så urettferdig? Alt raser nedover i et helt urealistisk tempo og jeg har ikke sjans til å henge med. Snart vet jeg ikke hva som er igjen av den jeg trodde jeg var og den verden jeg trodde jeg kjente. Hver dag får du vite nye ting, som bryter deg ned enda mer. Hvem bestemmer hvem som får leve og hvem som får dø. Og hvem som får ta andres liv... Eller egne liv.
Det er for mye, og jeg klarer ikke å fatte det en gang. Når gjenopplivning, drap og selvmord er ord som går igjen hver dag - i ulike sammenhenger og miljøer - må jeg bare begynne å lure på hva som har skjedd med livet mitt... Det ellers så harmoniske livet mitt som jeg trodde jeg hadde klart å balansere sånn nogenlunde på en line jeg hadde kontroll over. Jeg tok visst feil. Så inderlig, inderlig feil...
5 kommentarer:
Life is hard and then you die....
Nei, det er ikkje greit å kontrollere ting, for å sei det sånn. Det er da man må trøste seg med dei hyggelige tinga og så prøve å finne ut at det går litt bedre etterkvart... Sakte, sakte går det framover, sjølv om alt ikkje blir som det ein gang var.
Verden er slett og rett ukontrollerbar. Skål for det! Sakte, sakte... Men jeg stoler på deg, Katrine! Kat. Haha. Cat. (fra yndlingsfilmen vår, jah....) Ville det uansett vært bra om verden ble akkurat som den var? Hmmmmh...
Det er så masse som skjer, og det suge så kraftig! Men det går framøve, tar bare så jævlig lang tid. Låvv ju baben min.
Hurra for konf.sangskriving:D
Glæææde mæ til å se deg!
sunny days and starry nights
lazy afternoons
you count the castles in the clouds
and hum little tunes
but somehow right before your eyes
the sun fades away
everything is different
and everything has change
if you feel lost and on your own
and far from home
you never alone, you know
just think of your friends
the ones who care
they all will be waiting there
with love to share
and your heart will lead you home
funny how a photograph can take you back in time
to places and embraces
that you thought you left behind
they're trying to remind you
that you're not the only one
that no one is an island
when all has said and done
there'll come a day when you're losing your way
and you won't know where you belong
they say that home is where your heart is
so follow your heart know that you can't go wrong
Låvv ju tu, Veronicaen min! Jada, det går jo framover igrunn... Særlig med så mye revy at man ikke har tid til å tenke uansett... hehe...
Pinky? Du er fin!
Legg inn en kommentar