Fingrene trommer nervøst på tastaturet og jeg sitter og vurderer om jeg skal tørre. Tørre å gjøre livet så utrolig mye enklere for både meg selv og andre - i fremtiden. Men det betyr å måtte gjennom det vanskeligste. Det vanskeligste jeg kan tenke meg akkurat nå. Det er ikke verre enn å ta opp telefonen. Trykke det velkjente nummeret som sitter klistret i fingrene. Åtte små tall mellom deg og meg. Og en endelig slutt på lidelsen. Spørsmålene. Undringene.
Det gjør meg så sliten, og jeg tror rett og slett ikke jeg holder det ut lenger. Men det er så ufattelig vanskelig. Verre enn jeg noensinne kunne trodd. Men jeg begynner å skjønne at det er eneste utvei. Snakk til meg! Er det like vanskelig for deg? Eller er det bare jeg som holder på å bli gal?
Vær så snill, kjære deg. Fortell meg hva jeg skal gjøre. Og fortell meg deg fort, før det er for sent. For nå smir jeg lenker rundt hjertet igjen. Tykkere enn de noensinne var, i is og ubrytelige metaller. Aldri skal de ryke igjen. Aldri skal noen slippe inn igjen.
6 kommentarer:
Lille venn... Ta tak i han. Sånn som vi snakka om i går. Huff. D blir for vondt å vera på ein anna kant av landet når sånne ting som dette skjer. Låvv ju hun!
Tør ikke, tør ikke, tør ikke, TØR IKKE! Hadde tenkt å ringe idag... Men nå skal jeg møte Caroline. Tror det er like greit...
Ein dag skal du. Du trenge det så ekstremt. Gje Caroline ein knuseklem fra meg:)
Og gje ein enda større til deg sjøl!!
Nei, jeg tror ikke det. Jeg tror ikke jeg kan. For ting har blitt verre på en måte... Men jaja, ikke noe å gjøre noe med. Det er som Tormod sier, det er som om en krokodille skulle blitt en dinosaur igjen! ;p Hihi
Eg og trur du kan. Skal vi komme og støtte og hjelpe deg? I think so.
:) Dere er søte. Støtte er satt pris på. Hehe
Legg inn en kommentar