"Du er som et lite barn", sa du...

og tok feil og hadde rett og jeg lo og jeg gråt og jeg vrengte meg innvendig.

"Jeg var redd for at du ikke skulle gi noe av deg selv", sa du.

Jeg håper jeg ikke skuffet deg. Jeg prøver å fortelle deg ting, å åpne meg og slippe deg inn. Men det er så fryktelig vanskelig når instinktene skriker at jeg skal løpe så fort og langt jeg kan, og aldri åpne hjertet mitt for noen noensinne igjen.

"Det var hyggelig å ha deg på besøk", sa du,

mens du gikk ut for å snakke i telefonen, og snudde ryggen til når jeg virkelig prøvde. Fordi du ba meg prøve. Og jeg vil så gjerne fortelle deg alt. Men mest vil jeg at du skal skjønne at jeg virkelig forteller deg mer enn de fleste. At jeg har gjort ting jeg aldri har gjort før, og fortalt ting jeg aldri har fortalt før, og at det er vanskelig når jeg ikke en gang vet hvor jeg har deg og hva jeg skal gjøre nå.

"Kanskje vi sees når du er i Oslo neste gang", sa du.

Ja, kanskje vi sees. Jeg håper det. For nå begynner alt å bli så tydelig igjen. Hva jeg har gjort, hva jeg angrer på, og hva jeg aldri skulle gjøre igjen. Og jeg vil ikke måtte fortrenge det igjen. For jeg orker ikke mer. Uansett hva du sier og hva som skjer nå. Jeg savner den jeg var og jeg vil finne veien tilbake. Jeg vet ikke om jeg kan, men du får meg til å tro på det. Så kanskje vi sees. Jeg håper det.