Somebody tell my head to try to tell my heart...

Jeg går i en evig labyrint. Det er sol, det er sommer og tid for sorgløse smil. Men hvor er smilene og sorgløsheten? Jeg vet ikke lenger hvem som er hvem, og hvem som gjemmer seg bak ansiktene jeg møter hver dag.

How can you even stand up when you've got no spine?

Hvem er der egentlig når maskene faller? Hvem står igjen når du kommer haltende hjem med halen mellom beina - en angrende synder med blått øye og knust nese. Og hvem står igjen når DIN maske smuldrer - og følelsene tar overhånd og tårene renner ukontrollert.

Did you really think this through?

Følelsen er velkjent, den ligger i bakhodet hele tiden. Følelsen av at nå er det nok. Det er på tide å gi seg, å kapitulere, å gjemme hodet i sanden. Grine til gamle kjærlighetsballader eller bare slippe taket og falle. Falle og vente på hva som skjer når du treffer bakken. Møter veggen. Når det virkelig smeller.

Why is our reflections someone we don't know?

Jeg trodde jeg hadde et kart som stemte. Et kart over labyrinten jeg nå er langt, langt forvillet inn i. Jeg ser opp og leter etter et tegn. Blå blå himmel og tanker. Og blått kan være så meget.

Somehow I cannot hide
who I am
though I tried

I blant ønsker jeg at jeg aldri hadde møtt deg. Det hadde gjort livet så mye enklere. Mennesker man bryr seg om får verden til å bety noe, og gjør at man må stå opp om morgenen og ta tak i verden som venter. Tenk så mye enklere om ingenting betød noe. Om hver dag var en ny dag du kunne la falle ubrukelig til bakken, om du slapp å føle. Det er så mange tanker, så mange følelser, så mange minner. Og du rører ved dem og får meg til å huske at jeg faktisk bryr meg om visse deler av verden. La meg få slippe?


Haven´t lately seen you in days
these days seem like a lifetime
Only heard your voice on the phone
nothing compares to the real thing

I didn't really think this through...