Lisbeth...

Lisbeth, ja. Kjipt navn sier du? Ja, det kunne jeg også sagt meg enig i. Før nå. I løpet av mitt ikke ennå så altfor lange, men akkurat passe lange nok liv, har jeg møtt to mennesker som heter Lisbeth. Den første var for øvrig tøff nok. Men vi var småkids, og ho var mor til venninna mi. Og det i seg selv er vel ikke så sinnsykt kult. Uansett hvor bra mor var.

Den andre var foreleser i musikkhistorie på videregående. Ikke et godt utgangspunkt sier du? Nei, det stemmer. Ikke noe godt resultat heller. Vi fungerte ikke så godt overens, kan du si.

Men så møtte jeg DEN Lisbeth. Min nye Lisbeth lever for kjærlighet. Og mennesker. Og livet. Og alt som er bra, egentlig. Lisbeth syns det er fett å jobbe frivillig, og å mene noe, og synes ikke det er skummelt å stå opp mot de rette folka og å si hva ho mener. Derfor har jeg endelig funnet en Lisbeth etter mitt hjerte. Ærlighet og kjærlighet. Fred ut.