Lysegrønn cabriolet. Kjører fra skolen og hår og hatter flagrer i vinden. Timesvis i bilen. Vi prater og fniser og lærer hverandre å kjenne. Du liker musikk du også. Konsert, sier du? Ja, vi kan da gjerne gå på konsert. Så mange konserter du bare vil. For vi har mye til felles. Og Oslofjorden strekker seg ut foran oss og åpner all verdens muligheter. Men helst vil vi snakke. I timesvis, og helst om natten. Og endelig føles alt riktig, og vi vet at sånn skal det være for alltid.
Why is it always the ones that we love
Are the ones that will never come home
Why must all of the bridges we cross take their toll
Always remember the voice in your head
Speaks to you when you're alone
And it comforts you
From the top of your heart to the bottom of your soul
Du gir mening, du gjør faktisk det. Men du skjønner vel at jeg ikke kan si det til deg?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar