Selvfølgelig savner jeg deg. Hva tror du egentlig? Det har aldri vært noen annen som deg. Og det kommer vel aldri til å være det heller.
Det er ingen andre som forstår som deg. Selv om det er lenge siden. Og kanskje vi er andre mennesker nå, og det vi husker og drømmer ikke finnes lenger.
Men du kan fortsatt beskrive hvordan jeg pleide å stå med beina når vi stod og snakket. Og jeg legger ikke merke til det selv, men jeg husker du pleide å kommentere det. Og Memento er fortsatt yndlingsfilmen min og jeg blir glad når jeg ser den, og tenker på en slitt lillarosa sofa og upolert tregulv man får flis i beina av å gå på.
Jeg elsker deg mer enn granbar, og du er finere enn flis og bark!
Det var det du som sa. Da vi var i diktehumør selv etter 0200 om natten, og det var lange telefoner under stjernehimmelen på verandaen i Hamar. Selvfølgelig savner jeg deg. Og enda mer etter nye lange telefonsamtaler. På nattestid. I Hamar.
1 kommentar:
Trur ikke det er meninga en skal finne seg noen jeg.
De man har vil en ikke ha, de man ikke vil ha springer etter en, de man prøver å unngå sikler verre enn noen, de man er glad i er uinteressante, de man virkelig begjærer er uoppnåelige eller lost cases, de man kun tenner på er poteter; Enkle å skrelle og brukes av alle til alt. For å si det på en pen, billedlig måte.
Og så har vi disse ekle små nyforelskede parene som merkelig nok finner hverandre og dukker opp over alt. Og koser og klemmer og kysser. Jeg er sikker på at de er utsendt av CIA for å lage kronisk ensomme folk dårlige langt inn i sjela. ;-)
Forelskelsen sviktet, selvmord eneste løsning!
Legg inn en kommentar