Panchita er bekymra for språkets framtid. Vi må ta hensyn til dems liv. Og det at vi ærekrenker dem og dems liv. Det er så barneskole! Kan vi få en stensil til? Når vi har gått igjennom tre og en halv gang og alt ligger på itL... Det viktigste er at setningene henger sammen og at de gir mening. Er det ikke? Dårlig Norgesreklame. Så til de grader. Hodet i hendene og håpet faller. Vondt i ørene. Majorstuen. Au! Panchita ekles.
Dessuten blir man skadet av lek med ord. Plutselig er alle ord en lek og man ser doble tyingar i alt. Kvinnen er så utlekt at ho leker med ord uten å se det selv en gang. Panchita mores. *lykkepilleglede* For Panchita er ødelagt allerede og ser det øyeblikkelig. Men kvinnen er fanget i skriftbildet. Farlige greier det der. Panchita er i faresonen, for Panchita skriver mye. Men lydene vinner for det. Sånn er det å være lyttende musikkvesen. Så når Jill er gild og din franske kjære blir en engelsk stol faller kvinnen av hengslene og blir stående ovadotten utafor alle grensevakter. Stakkars kvinnen, ho vet ikke hva ho går glipp av
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar