Akk, skjebnens fagre ironi...

Jeg var syk. Ja, jeg er vel i og for seg fortsatt syk, men det er totalt irrelevant i denne sammenhengen. Når man er syk skal man ligge ned og slappe av og drikke te med honning og sånn. Men det kommer til et visst punkt der man innser at hvis man skal drikke flere kopper te, eller... Det blir vel helst kaffe, men det er heller ikke poenget... Eller man skal lide seg gjennom diverse håpløse såpeserier da man er for surrete i hodet til å takle Milton og Voltaire som ligger på nattbordet... Da blir man gal. Rett og slett gal. Og rastløs.

Det var på dette punktet jeg angrep den store, herlige verdsveven. Akk, for en lykke. Men snart var alle julekalendere åpnet, blogger man liker ferdiglest, mail besvart og nyheter oppdatert. Hva gjør man da?

For all del, jeg skal ikke klage. For verdsveven har en løsning for alle problemer, og jeg var snart reddet. Side 2 var dagens himmel. Der finnes nemlig en fascinerende side - test deg selv! Dette skulle da blir morsomt og underholdende, tenkte jeg. Naiv og uforberedt på det som skulle komme. Det er ikke måte på hva man kan teste og finne ut. For ikke å snakke om alle de fantastiske svaralternativene! Hylende morsomt. Pass dere, gutter som kunne finne på å dumpe meg! Jeg står klar med telefontrusler og pizza dere ikke har bestilt! Du vet, den slags ting.

Men det endte ikke slik jeg hadde tenkt. Jeg ble ikke lattermild, glad og underholdt. Ærlig talt ble jeg frustrert. Etter å ha tatt diverse tester fikk jeg mange interessante svar:

Jeg er drømmekvinnen i et forhold, jeg er like vakker som Claudia Schiffer, jeg er verdt en hel horde kameler, jeg er vanvittig sexy, både gutter og jenter snur seg etter meg på gata, og folk oppfatter meg som utadvendt og hyggelig. Dessuten er jeg en god partner, helt fantastisk i senga og lett å date.

Ganske interessant, det der. Jeg må jo rett og slett være helt utrolig. Det er i alle fall det en datamaskin kan fortelle meg. Mindre morsomt var det kanskje at jeg også er shoppegal og ultrablond, men jaja. Slikt skal jeg overleve etter alt det positive. Det som ikke er fullt så positivt er at... Vel, hvis jeg er så fantastisk... Hvorfor føler jeg meg ikke sånn? Hvorfor er jeg sliten og deppa, liten og livredd, fortapt og ugudelig udugelig?

Dessuten har jeg ingen grunn til å være sånn... Sliten og deppa og sånn. Ikke for å være sånn viktig og politisk korrekt og snakke om barna i afrika (ja, for det er ganske mange barn i afrika, tenk!) og aids og american sexpress og sånn, altså... For det har jeg i alle fall ikke overskudd til å begynne propaganda om nå. Men bare kjærligheten og slikt kan være kjipt nok. Noen er i ulykkelige forhold næret av sjalusi, og noen er ulykkelig på vei ut av forhold og ante ikke at det var mulig å ha det så vondt. Vi trodde alle det skulle vare for alltid.