...to be alone with you...

De to siste nettene har du dukket opp. Helt plutselig, som tidenes overraskelsesmoment er du der. I drømmene mine. Hva har du i drømmene mine å gjøre? Gå vekk! Finn noen andres drømmer å hjemsøke. Vær så snill? For du gjør meg gal, nemli. Ja, gal, ja.

Det at du er der i drømmene mine gjør at jeg må fortelle noen om drømmene på dagtid. For det er det man gjør. Sånne kvinnemennesker som meg. Man snakker om ting. Til og med drømmer. Særlig når de er om slike som deg. Og særlig når du dukker opp flere netter på rad.

Det at jeg må fortelle om drømmene og deg gjør at jeg må innrømme. Innrømme at kanskje jeg holder på å gå på trynet igjen. Snuble hodestups nedover trappa. Falle. For deg. Og det er ingenting jeg kan gjøre for å forhindre det. Det er bare å håpe det er mykt nedenfor trappa. Helst at du tar meg imot.

Det at jeg må fortelle og innrømme gjør at jeg tenker på deg på dagtid også. For når jeg først snakker om drømmene snakker jeg jo om deg, og da dukker du opp i tankene mine igjen. Vær så snill og gå et annet sted og spøk! Eller kanskje dukk opp i virkeligheten på samme måte som i drømmene. Det hadde vel heller ikke vært så dumt. Men ikke plag meg sånn som dette, for jeg blir gal, sier jeg jo!

Jeg har deg på hjernen både om dagen og natten. Og du står der bare med det dumme, nydelige smilet ditt og aner ingenting. Du er det vakreste jeg vet og en hemmelig forvrengning av alt jeg trodde jeg visste. Og Sufjans stemme går på repeat i bakhodet.

I'd swim across lake Michigan
I'd sell my shoes
I'd give my body to be back again
In the rest of the room
To be alone with you