Fragmenter...

Konspirasjoner. Bak din rygg tar de avgjørelser som handler om deg, og du får ikke vite noe før det er for sent. Det er ikke det at de vil deg noe vondt. Neida, snarere tvert i mot. De ønsker deg alt godt og tror de handler til ditt eget beste. Det er bare det at det ikke fungerer helt når de gjør det på feil grunnlag. Hvordan skal man kunne vite hva som er folk sitt beste når man ikke er villig til å lytte til dem?


Å våkne om morgenen. Å tenke - hva gjør jeg her? Du har våknet akkurat her, i akkurat dette rommet, utallige ganger. Men plutselig virker alt fremmed. Plutselig vet du at det er ikke her du hører hjemme, dette er ikke riktig. Det er en skremmende følelse. En tomhet, en søken, en ensomhet. Men på samme tid er det godt. Du trenger ikke lure og spørre deg selv lenger, for du vet at du er på feil sted til feil tid. Det er bare å komme seg videre. It´s time to wake up and smell the coffee.


En overbefolket togstasjon tidlig en lørdag formiddag. Et ansikt i mengden - et minne fra en tid som er forbi. Et minne fra et sted du vil tilbake til, en verden du savner. Det knyter seg i hele deg og sommerfuglene presser seg ut av magen. Han ser deg ikke. Han går forbi med kofferten og et smil som bringer deg tilbake til da. Sommeren, smilene... Nå - minnene.


Det er så lenge siden sist. Og han ser så annerledes ut. Et magrere og blekere ansikt enn du husket. Helt uventet og plutselig stod han der foran deg og smilte. Kastet armene rundt deg og savnet deg på ekte svensk vis. Det har skjedd så mye siden sist. Så mye som har preget både deg og ham. Men du klarer å skjule det. Du har på deg en maske av sommer og solglitter. Han er farget av murer og gittere. Men fortsatt skinner mannen du en gang kjente igjennom. Godheten og latteren. Og med ett er dere tilbake begge to. Til de tidene, til den dagen. Den dagen alt var som det skulle være. The day God created the coffeebreak.