Det er en deilig ettermiddag på sensommeren. Hun sitter på en benk i solen, leser en bok og venter på toget. Hun hører at noen stanser ved siden av henne og titter opp fra boken. Det står en fremmed gutt der, et par år eldre enn henne gjetter hun. Han har mørke jeans, rød caps og smiler ned til henne.
- Unnskyld, vet du hvor mye klokka er?
Hun titter på klokka, svarer ham høflig og snur seg ned i boka igjen. Det går ikke lenge før hun ser opp igjen, da hun merker at han ikke har beveget seg videre.
- Kan jeg hjelpe deg med noe? spør hun
- Jeg skulle ikke ringe deg en dag da?
Hun klarer ikke å si noe med en gang, det kommer så uventet.
- Hva?
- Jeg skulle ikke få nummeret ditt så jeg kan ringe deg en dag? Så kan vi finne på noe?
Et par dager senere henter han henne hjemme hos foreldrene hennes. Det er kino først, og en lang, trivelig middag ute etterpå - og de blir sittende å snakke til langt på kveld før han kjører henne hjem igjen.
Jeg var vel 16 da dette skjedde. Thomas het han. Det ble ikke den store kjærligheten, men vi deita en god stund uten at det ble noe mer av det. Og det var spennende, morsomt og utrolig hyggelig.
Det er lenge siden jeg har vært på en ordentlig date. Og når jeg snakker med Venninnene skjønner jeg at dette gjelder de fleste. Idag drar man på byen, kanskje man flirter litt med en fyr, og kanskje han inviterer deg med på nach etterpå. Kanskje ser du ham igjen, kanskje ikke.
Hvis noen av Venninnene får seg kjærester i perioder er det gjerne noen de har møtt på byen. Eller på jobben. Så har de flirta en stund, høyst sannsynelig drukket seg fulle sammen, og plutselig er de kjærester. Men de har ikke blitt invitert ut på middager eller kinoer med så godt som fremmede for å få en sjanse til å bli bedre kjent. Har vi rett og slett sluttet å date?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar